Les DFØ-direktør Hilde Singsaas' svar i DN 11. september på Ole Christian Apelands beskrivelse av offentlige anskaffelser som en overfladisk Tinder-jakt på tilfeldige partnere.
Ole Christian Apelands beskrivelse av offentlige anskaffelser som en overfladisk Tinder-jakt på tilfeldige partnere er fjernt fra de fremgangsmåtene moderne innkjøpere benytter for å finne samarbeidspartnere.
Det er i en kronikk i DN lørdag 4. september Apeland kommer med kritikk av måten offentlig sektor gjør sine anskaffelser på. Hans erfaring er at både kjøpere og selgere hater prosessene.
Heldigvis er ikke bildet så helsvart. For eksempel tar NHO til orde for flere anbudsprosesser snarere enn færre: «De mindre bedriftene må sikres tilgang til det offentlige markedet ved at det innføres kunngjøringsplikt for anskaffelser over 100.000 kroner. (…) Der det ikke fører til økte kostnader eller tidsbruk samlet sett, bør offentlige bestillere dele opp større kontrakter, slik at flere bedrifter kan delta i konkurransen.»
Gode anskaffelser stiller store krav til kompetanse, og mange innkjøpere jobber aktivt med å styrke sin innkjøpskompetanse. Det er bra. Her bidrar også DFØ gjennom veiledning og kompetansefremmende tiltak som for eksempel Sertifiseringsordningen for offentlige anskaffelser (SOA).
Prosedyrer og krav skal være relevante og forholdsmessige. Jeg vil gi Apeland rett i at det ikke alltid er tilfellet. Det er viktig at offentlig sektor unngår å stille unødvendige krav som fører til sløsing med tid og penger. Samtidig er vi nødt til å ivareta grunnleggende prinsipper om likebehandling, forutsigbarhet og etterprøvbarhet. Når stat og kommune kjøper inn varer og tjenester for nærmere 600 milliarder kroner årlig, skylder vi både skattebetalerne og tilbyderne at konkurransene gjennomføres på en måte som alle kan ha tillit til.