Spørsmål og svar som er relevante for forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter.
Skal det stilles krav til lønns- og arbeidsvilkår i kontrakter som gjelder både varer og tjenester?
Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår gjelder for «tildeling av tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter». Noen ganger inneholder en kontrakt både tjenesteelementer og vareelementer. I slike tilfeller må oppdragsgiver vurdere om kontrakten skal klassifiseres som en vare- eller tjenestekontrakt etter bestemmelsen i FOA § 6-1 (1) som bestemmer at kontrakter som gjelder både varer og tjenester skal inngås etter reglene som gjelder for den delen som utgjør kontraktens hovedelement. I en blandet kontrakt om både varer og tjenester, utgjør ytelsene som har den høyeste verdien kontraktens hovedelement. Dette betyr at hvis hovedelementet i kontrakten som skal inngås etter dette defineres som en tjenestekontrakt eller en bygge- og anleggskontrakt, skal det stilles krav til lønns- og arbeidsvilkår dersom kontrakten har en verdi over kr 1,3 eller 2,05 eksl.mva.
Er kravene til lønns- og arbeidsvilkår oppfylt hvis leverandøren tilbyr lønns- og arbeidsvilkår etter en egen tariffavtale og ikke etter en landsomfattende tariffavtale?
Forskriften bestemmer at ansatte hos leverandøren og/eller underleverandøren som utfører arbeid på kontrakten skal ha lønns- og arbeidsvilkår enten etter en allmenngjøringsforskrift eller en landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransjen som kontraktsarbeidet gjelder. Leverandøren er ikke forpliktet til å inngå en tariffavtale, men hvis leverandøren har inngått en egen tariffavtale med sine arbeidstakere, og det også finnes en aktuell allmenngjøringsforskrift eller en aktuell landsomfattende tariffavtale, må lønns- og arbeidsvilkårene minst tilsvare vilkårene i allmenngjøringsforskriften eller i den landsomfattende tariffavtalen som gjelder for bransjen. For områder som er dekket av en landsomfattende tariffavtale, menes tariffavtalens bestemmelser om minste arbeidstid, lønn, herunder overtidstillegg, skift- og turnustillegg og ulempetillegg, og dekning av utgifter til reise, kost og losji, i den grad slike bestemmelser følger av tariffavtalen.
Hvem skal ta kostnaden for oversettelse dersom dokumentasjonen kun finnes på annet språk enn norsk?
Det følger av forskriften § 6 første ledd at leverandører og underleverandører på forespørsel skal dokumentere at kravene til lønns- og arbeidsvilkår er oppfylt. Dette er et krav som skal framgå av kontrakten. Dokumentasjonen må være i en slik form og på et språk som gjør den egnet til at oppdragsgiver kan forsikre seg om at kravene til lønns- og arbeidsvilkår er oppfylt. Det må vurderes konkret om dette betyr at dokumentasjon må oversettes.
Det følger av flere avgjørelser fra EU-domstolen at det er adgang til å kreve at arbeidskontrakter mv. oversettes for kontrollformål. I EU-domstolens dom 18. juli 2007 anlagt mot Tyskland fremgår det for eksempel at «udenlandske virksomheder er forpligtet til at lade arbejdskontrakten eller de bilag, der i henhold til bestemmelserne i arbejdstagerens bopælsland er nødvendige inden for rammerne af Rådets direktiv 91/553/EØF af 14. oktober 1991 om arbejdsgiverens pligt til at underrette arbejdstageren om vilkårene for arbejdskontrakten eller ansættelsesforholdet (EFT L 288, s. 32), lønsedler, optegnelser om arbejdstid og om foretagne lønudbetalinger samt alle øvrige bilag, som de tyske myndigheder forlanger, oversætte til tysk.»
Kravet er nærmere begrunnet i premissene for dommen: «Kravet i AEntG's § 2, stk. 3, om at oppbevare de omhandlede dokumenter på værtsmedlemsstatens sprog på byggepladsen har således til formål at gøre det muligt for denne medlemsstats kompetente myndigheder at foretage den nødvendige kontrol på arbejdsstedet for at sikre overholdelsen af de nationale bestemmelser om arbejdstageres beskyttelse, navnlig løn- og arbejdstidsbestemmelserne. Denne type kontrol på stedet ville i praksis blive usædvanlig vanskelig, endog umulig, hvis disse dokumenter kunne fremlægges på det sprog, der anvendes i den medlemsstat, hvor arbejdsgiveren er etableret, eftersom værtsmedlemsstatens offentligt ansatte ikke nødvendigvis forstår dette sprog.» Her er lenke til dommen.
Det er leverandøren som må bære kostnadene for oversettelse av nødvendig dokumentasjon.