Poengmodeller er mest brukt blant offentlige oppdragsgivere i dag.   

Poengmodeller gjør om pris‐ og kvalitetskriteriene til poeng. Vinneren av konkurransen er den tilbyder som har tilbudet med den høyeste poengsummen. Poeng gitt for hvert enkelt kriterium vektes i henhold til den på forhånd bestemte relative vektingen.

Vi kan skille mellom relative poengmodeller og absolutte poengmodeller. 

Relativ poengmodell 

Etter en relativ poengmodell fastsettes poengene for de ulike tildelingskriteriene etter en vurdering av tilbudene i forhold til hverandre. Typisk skjer dette ved at det tilbudet som vurderes som best på det aktuelle tildelingskriteriet gis den høyeste oppnåelige poengscore, mens de øvrige tilbudene gis poeng basert på de identifiserte forskjellene fra det beste tilbudet på det enkelte kriteriet. 

Absolutt poengmodell 

Ved bruk av en absolutt poengmodell fastsettes poengene basert på en objektiv standard. Typisk vil dette være basert på hva som er mulig å få levert fra markedet, eller basert på en vurdering av de målsettinger oppdragsgiver har med anskaffelsen og hva som skal til for best å oppnå disse målsettingene. 

Valg mellom en absolutt eller relativ modell

En relativ modell vil utnytte hele poengskalaen fordi beste tilbyder på hvert enkelt kriterium vil få maksimal uttelling uansett de kvalitative egenskaper objektivt sett. Det har vært hevdet at det er nødvendig å utnytte hele skalaen for ikke å forrykke den oppgitte relative vekten til de ulike tildelingskriteriene. Dette er en oppfatning som ikke er riktig.

Poengforskjellene er det avgjørende

Om en bruker en absolutt eller relativ modell ved evaluering av de kvalitative kriteriene er uten betydning for det endelige resultatet. Det er poengforskjellene som gis tilbudene på de ulike kriteriene som er det avgjørende.

En poengforskjell på ett poeng mellom tilbud A og B har akkurat den samme betydning for sluttresultatet av konkurransen uansett hvor på skalaen denne poengforskjellen oppstår. Det er altså uvesentlig for den endelige rangeringen om tilbud A og B blir gitt poengene 10 og 9 eller 3 og 2. Tildelingskriteriets relative vekt forrykkes altså ikke av at hele poengskalaen ikke tas i bruk.

Poengforskjellene som gis de ulike tilbudene representerer oppdragsgivers betalingsvilje for de tilbudte kvalitative egenskapene. Dette er en direkte konsekvens av at kvalitative egenskaper vektlegges ved tilbudsevalueringen. For at oppdragsgiver skal kåre det riktige tilbudet til vinner må poengforskjellene som gis representere oppdragsgivers reelle betalingsvilje for kvalitetsforskjellene. Dersom dette ikke er tilfelle risikerer oppdragsgiver at det beste tilbudet ikke blir kåret til vinner av konkurransen.

Eksempel på poengmodell

Kriterie	Vekt	Leverandør 1		Leverandør 2		Leverandør 3
		Poeng	Vektet	Poeng	Vektet	Poeng	Vektet
Pris/LCC	15 %	10	1,5	8	1,2	6	0,9
Kvalitet X	40 %	7	2,8	8	3,2	10	4
Kvalitet Y	30 %	6	1,8	8	2,4	10	3
Kvalitet Z	15 %	5	0,75	8	1,2	10	1,5
Total	100 %		6,86		8		9,4

Vektet poengsum finner du ved å multiplisere gitt poengsum med kriteriets vekt. På kvalitetskriteriet X har Leverandør oppnådd 7 poeng. Kriterie X har en vekt på 40%. 7 multiplisert med 0,4 (40%)=2,8.

Dersom et kvalitetskriterie består av flere underkriterier må poengsummene til underkriteriene vektes på tilsvarende måte. Summen av de vektede underkriteriene vil da utgjøre den poengsummen som gis på det aktuelle kriteriet, som i sin tur må vektes i henhold til kriteriets vekt.

Bruk av poengskala

Oppdragsgiver må velge en poengskala som er finmasket nok til å gi et korrekt uttrykk for oppdragsgivers betalingsvillighet for ulike kvalitative egenskaper.

Ikke enhver forskjell i kvalitative egenskaper trenger å utgjøre en forskjell i poeng. Forskjeller i kvalitative egenskaper som ikke har betydning for oppdragsgivers betalingsvilje skal ikke gis poengmessig utslag.

Oppdragsgiver må kunne begrunne poengforskjellene som gis.